På nattbordet ligger nå Prestungen av Göran Tunström. Dette er en erindringsroman fra Tunströms oppvekst i Sunne. Vi får høre om sorgen etter farens død og avgjørelsen om å ta sitt eget liv når han blir 28 år, slik at han da får gjenforenes med faren på den andre siden. Slik skulle det imidlertid ikke gå, men tanken på det hadde nok stor innflytelse over hans barndom og ungdomstid. Tunström forteller også om forelskelser og følelsen av utilstrekkelighet når det kom til kjærester. Reisetrangen er også levende skildret. Gjennom å reise kan han slippe å møte seg selv og livet han lever i Sunne. Likevel ender han opp i Sunne til slutt, og det er dette stedet som blir bakteppet i hans romaner. Som mange selv har erfart er ens eget kildemateriale uvurderlig, og Tunström gjør Sunnes mange skikkelser og steder levende.

Om noen sier at jeg har lest mange selvbiografiske romaner og erindringsromaner i det siste, så har de helt rett. Etter litteraturvitenskap studiet leser jeg på en annen måte, tror jeg. Særlig synes jeg det er blitt fascinerende å lese flere bøker av samme forfatter, og også erindringslitteratur, for å finne frem til kjernen i forfatterskapet. Den røde tråden som ligger under alt en person skriver; grunntonen av melankoli, begjær, sinne, eller som hos Tunström; lengsel. Det er noe med det.