Noen ganger står man helt fast i skriveprosessen. Ingenting er uprøvd. Man stirrer inn i pc skjermen og venter på at inspirasjonen skal komme som lyn på klar himmel. En leser gjennom alt man har av tekster, for dermed å håpe at det ligger noe der. En kullbit som kan bli til en diamant gjennom skrivingens alkymi. Eller kanskje man heller blir sittende å stirre inn tv – eller mobilskjermen , tørker støv av rammene som ikke vært annet enn grå de siste fem årene, eller går lange turer i skog og mark. Der søker man etter det store svaret som man er sikker på at ligger der ute. Langt der ute.
Alle som skriver vet hvor frustrerende det er å være helt tom for ideer. Det føles som man aldri mer skal klare å skrive igjen. En tenker at nå er det slutt, nå har jeg brukt opp det jeg hadde av kreativitet og kunnskap. Motorstoppen kan komme på forskjellige tidspunkt, og den oppleves like upassende om den oppstår etter et avsluttet skriveprosjekt (jeg hadde bare nok stoff i meg til å skrive én bok…) eller om det plutselig blir bråstopp midt i en skriveprosess. Og det er da det store spørsmålet melder seg: Hva gjør jeg nå?
Det stopper opp for meg bare ved å skrive om skrivesperre. Noe i meg vegrer seg, for dette er en av forfatterlivets mest mystiske gåter å løse: Hva i alle dager gjør man når man står helt fast i skrivingen? Jeg kan ikke forstå dem som skriver og sier at skrivesperre aldri har vært noe problem. De som skriver i vei og sier at alt flyter lett hele tiden. Men så heldige de er! For mange av oss andre, skriker den indre kritikeren i øret store deler av tiden, og sørger for at vi stopper opp stadig vekk. Kanskje er det på grunn av usikkerhet? Kanskje er vi ikke rutinerte nok? Eller er det rett og slett vissheten om at vi ikke er gode nok – en realitetsorientering, så å si? Det kan være mange grunner til at skriveprosessen stopper opp, men en av de største årsakene tror jeg er at vi ikke lytter nok. Det ligger naturlig for oss å kjempe for det vi tror på. Står vi fast, prøver vi å finne løsninger. Vi prøver å presse fram et svar, vri siste vanndråpe ut av vaskekluten. Og i mange andre sammenhenger i livet, er det flott.
Men kunst handler ikke om å finne løsninger. Det handler om at noe skal komme til deg. Du er bare mediumet som formidler det videre. Derfor er det så viktig å lytte. Å være stille så underbevisstheten kan bringe det usynlige fram i lyset.
Med tiden har jeg ikke blitt klokere underveis i skriveprosessen. Jeg blir fortsatt like oppgitt når jeg står helt fast, når ordene ikke vil komme til meg. Men jeg har erfart at om ordene ikke alltid kommer når jeg vil at de skal komme, så dukker alltid noe opp over tid, om enn i andre former enn forventet. Ofte skjer det gjennom drømmene om natten. Bilder flimrer i underbevisstheten når jeg våkner opp, og følelsen jeg har da kan sette den riktige stemningen, akkurat den jeg trengte, i det jeg skriver. Andre ganger kan det være når jeg lytter til musikk at noe kommer til meg. Det behøver ikke å være ord eller fortellertekniske grep som plutselig står skrevet i luften foran meg som en åpenbaring. Det kan være en vag tristhetsfølelse som dirrer, eller bildet av en skitten barnesko etterlatt i fjæresteinene. Men for å oppfatte det, må jeg være tilstede. Jeg må være åpen for det som kommer. Noe som er helt motsatt av å bende og vri hjernen i alle retninger for å tenke ut noe lurt. Det handler ikke om å vente på den store inspirasjonen. Det handler om å la egoet forsvinne for en stund, legge egne tanker og følelser til side, for å kunne være i ett med naturen, verden, universet.
Det handler om stillhet.
Du har kanskje opplevd det, du også? At de beste ideene og inspirasjonskildene kommer på magisk vis til deg når du er avslappet i hodet, samtidig som du er årvåken på omgivelsene rundt deg? Det kan være når du går tur i skogen og betrakter naturen rundt deg, kjenner fuktigheten av regnet i luften og lukten av våt mose og jord. Eller når du er på konsert og hører hvert eneste instrument gå opp i en høyere enhet, mens teksten hamres inn som en spiker i hjertet. Eller når du våkner opp med avtrykkene av en drøm i underbevisstheten.
Det er da man er mottagelig for det som måtte komme. Og jeg vet ikke annen råd enn at det er dette man må søke; Stillheten. Årvåkenheten. Livskraften.
– Og i tillegg så er det ett råd som har gått igjen i bøkene om skriving som jeg har lest: Skriv! Det hjelper ikke å stirre inn i skjermen eller å vente på at inspirasjonen skal komme, man må bare sette seg ned og skrive. Hva som helst. Gi deg selv ti minutter å skrive akkurat det som faller deg inn, og du er i gang. Skrivelysten kommer først når du virkelig skriver, og da skal du se at det kanskje ikke frister å stoppe etter de tilmålte ti minuttene. Ikke lytt til den indre kritikeren mens du skriver. Den kan være fin å ha når du skal redigere manuset, stryke og løfte, men i den kreative fasen er den bare i veien.
Lytt heller til underbevisstheten. Lytt til stillheten!
Litteraturen & Livet 