Del 4 – Hvor kommer stoffet fra?

Adult, Diary, Journal, Notebook, Book

Jeg fant, jeg fant, sa Espen Askeladd

De fleste som skriver har sikkert opplevd spørsmålet: «Hvor tar du alt fra?» Ja, hva skal man svare på det? Det er i alle fall ikke lett å svare kort og presist, så det blir vel helst til at man mumler « Nei, si det… Jeg tar nå litt her og litt der.» Og sant er det jo. Det er bare det at det er kortversjonen. Nå skal jeg prøve meg på en litt lengre versjon av hvor man henter alt av materiale og inspirasjon fra når man skriver.

Som forfatter er man avhengig av å bruke alle sansene til enhver tid; syn, hørsel, lukt, smak og berøring. Som når man bestiger en fjelltopp eller rusler i fjæra en stormfull, mørk novemberdag, eller når man er på butikken og møter ulike typer mennesker. I det øyeblikket man spiser et tørt knekkebrød med hvitost, klemmer den svette, ull-luktende hunden eller skreller en saftsprutende appelsin. Ja, kort sagt, hele tiden. Og som 1800-talls poeten Wordsworth poengterte i sin poetikk, så er minnet om disse sanseopplevelsene like viktige. Man må klare å hente fram det man har opplevd tidligere når man skriver, og man må gjøre det like levende og virkelig som det var i øyeblikket.

Min teori er at når man skriver og føler noe sterkt samtidig, treffer det hjertet hos leseren. Om man derimot formidler tanker og idéer man brenner for, treffer det hodet til leseren. Og når man skriver med en åndelig visshet, treffer det sjelen til leseren. Det er ikke alle forunt å få til, og jeg tror at det er nettopp det som skiller kunst og annen litteratur. Men det er en annen diskusjon.

Tilbake til sansene! Det finnes forskning som tyder på at de fleste forfattere og kunstnere er høysensitive, det vil si at de tar inn sanseinntrykk på en sterkere måte enn andre mennesker. De kan ikke unngå å absorbere alle inntrykk og stemninger, noe som kan være en forbannelse, men også et nyttig hjelpemiddel når man ønsker å formidle noe. For det gjelder å være en samler, plukke opp det man kan, man kan jo få bruk for det en vakker dag.

Laysan Albatross, Seabird, Bird, Flight

Den franske poeten og symbolisten Baudelaire skriver i sine artikler om diktekunst og litteratur at folkemengden er poetens område. Poeten må gli inn i mengden, slik fuglen flyr i lufta og fisken svømmer i vannet. Her er han inspirert av Poes novelle «The Man of the Crowd». Poeten må være i verden, samtidig som han er gjemt for verden. Det vil si at han kan gå ubemerket omkring i storbyen. «Observatøren er en fyrste som overalt nyt sitt inkognito.»

For Baudelaire er det andre egenskaper som kjennetegner poeten enn de elitiske og geniale tankene. For ham er poeten den som klarer å åpne opp for barnets virkelighetsoppfatning. Poeten må ha egenskaper som et barn som ser ting for første gang, med barnlige egenskaper som nysgjerrighet og åpenhet. Baudelaire skriver at barnet alltid er ruset på livet, og at det hele tiden erverver seg sterke inntrykk som fester seg i minnet. Han mener at barnet kan sammenlignes med et menneske som er i en tilstand av rekonvalesens. Det vil si et menneske som er på vei tilbake til livet etter en periode med sykdom. Han har vært på nippet til å glemme alt, har vært på vei inn i dødsskyggene, så åpner verden seg for ham og han puster inn alt av dens liv. Sanseligheten blir sterkere, og alt blir spennende og livgivende som hos barnet. Baudelaire mener nemlig at poeten har en evne til å finne barndommen når han ønsker det. Med voksne, analytiske evner klarer han å samle og syntetisere alt materialet som har kommet inn gjennom sanselige og mentale inntrykk.

Gjennom imaginasjonen, som Baudelaire omtaler som dronningen av sjelsevnene, løser poeten opp det som er skapt, for så å ordne det materialet han har samlet sammen til å bli en ny verden. Baudelaire mente at imaginasjonen, altså den skapende fantasien, er poetens viktigste verktøy. Det er gjennom å gjenskape og bearbeide inntrykkene kunst blir til, ikke gjennom å speile naturen og virkeligheten slik tidligere diktere i både romantikken og realismen har hevdet.  For Baudelaire er naturen bare en ordbok. Den består av elementer som man selv setter sammen til å bli en historie. Man er nødt til å benytte kunstferdige måter for å skape kunst, for de som ikke eier fantasikraft etterligner bare ordboka.

Jeg synes Baudelaire sier mye fornuftig i sin poetikk. Han beskriver forfatteren som en Espen Askeladd som samler alt han kommer over på sin vei, og sannelig får han bruk for alt sammen også. Man kan selvfølgelig dikte opp nye ting, mennesker og steder, alt man ser for seg i fantasien, men bruker man ikke det indre reservoaret av minner, tanker og følelser, så blir det likevel ikke troverdig og sant. Og det er avgjørende i god litteratur. Ofte finnes det beste materialet i ens egne omgivelser. Hvor mye lettere er det ikke å skildre veien du går hver eneste dag, enn et sted du bare har sett på film? «Skriv ditt liv», var det første budet for Kristianiabohemen, og det er nettopp det gode forfattere gjør. En behøver ikke å skildre sitt eget liv, gå til ytterpunktet og ta en Knausgård, men det er avgjørende å bruke alt man har samlet inn av sanseinntrykk, erfaringer og menneskeinnsikt.

Å være en Espen Askeladd, rett og slett.

 

Legg igjen en kommentar