Nå har jeg lest enda en norsk roman, denne gangen Sluk av Lars Saabye Christensen. Jeg har lest noen av de mest kjente romanene til Saabye Christensen før, deriblant klassikere som Beatles og Halvbroren, men det er veldig lenge siden. Likevel kjenner jeg igjen den umiskjennelige Saabyeske fortellerstilen i Sluk, den er vanskelig å forklare, men lett å kjenne igjen når du ser den. Komposisjonen av romanen er dog litt annerledes denne gangen. Den består av to frittstående historier med hver sin prolog, og til slutt en epilog som fører disse to historiene sammen.

Den første historien handler om Funder som er femten år og tilbringer sommeren på familiens feriested på Nesodden sammen med sin mor. Arkitektfaren ligger innlagt på sykehuset i Oslo med brukket fot. Handlingen foregår på 1960-tallet og denne sommeren er det mye som skjer for Funder. Han blir kjent med den ensomme nabogutten og tyskerungen Iver Malt som bærer på en dyster hemmelighet i form av en hemmelig halvbror, han møter Heidi som han senere aldri vil glemme, og han møter på mange måter seg selv i døra når han kommer inn i den grusomme hendelsen på slutten av historien (som jeg ikke skal røpe her). Vi får tidlig høre at fortellingen ikke utspiller seg i Funders nåtid, men at han ser tilbake på denne sommeren som seksti-åring. Særlig er det det nydelige morsportrettet som utmerker seg i dette tilbakeblikket, og sårheten i det å vite at han skulle oppført seg annerledes mot moren. Det blir også spesielt når man vet at det er mange likheter mellom Funders liv og forfatterens egen selvbiografi, og at han skrev denne romanen kort tid etter at han mistet både moren og faren sin.
Den andre historien utspiller seg derimot langt unna forfatterens oppvekststed. Nå er vi i den vesle byen Karmack i USA, et sted hvor ulykkene er så mange at doktor, lensmann og prest trenger en mellommann for å levere dødsbudskap til de pårørende. Jobben blir gitt til Frank Farelli, en mann som ikke har hatt mye å skryte av i livet. Han setter seg godt inn i jobben, etter hvert alt for godt, og det ender med at han selv får en ulykkelig utgang og blir en tragisk del av statistikken i Karmack.

Når jeg leste romanens to deler syntes jeg de begge var gode, nesten som en roman hver, men skjønte ikke sammenhengen mellom delene. Da jeg kom til epilogen, skjønte jeg at den fantes der. For i siste del møter vi Funder igjen som sekstiåring, han har mistet faren sin, moren er døende, og han har vært innlagt for psykiatrisk behandling i den amerikanske, dansk-påvirkede byen Solvang, nabobyen til Karmack. Når han forlater behandlingsstedet krysser han innkjørselen til Karmack, og hvem andre enn Frank Farelli krasjer han med? Flere tråder møtes og når vi også vet at Funder er forfatter, skjønner vi at historien om Frank Farelli er oppdiktet av ham. Slik møtes virkelighet og fiksjon, og Saabye Christensen har lyktes svært godt med å få fram hvordan litteraturen skapes og formes gjennom levd menneskeliv. Språket er poetisk og fortellingen er drivende, så alt i alt synes jeg Sluk var en fin leseopplevelse. Og til slutt må jeg tillegge at det fortelleraktige og det uuttalte og poetiske i romanen var et friskt pust blant nåtidens populære selvbiografiske stil. Fortellingen er så visst ikke død!