En liten perle av en bok er akkurat lest ferdig, nemlig Ansiktene av danske Tove Ditlevsen, og jeg leste hele romanen på en dag da den er ganske så kort, bare 139 sider. Boka, som er en utgave fra 1977, (utgitt første gang i Danmark i 1968), fant jeg i en salgskasse på biblioteket. Og jeg ble så glad! Noen ganger kommer man over skatter man ikke kan gå forbi.

Romanen er beskrevet som selvbiografisk og handler om Lise Mundus, en kjent barnebokforfatter som har slitt med skrivesperre og har isolert seg i to år etter at hun mottok en stor forfatterpris. Mannen hennes taklet heller ikke berømmelsen hennes og er derfor utro mot henne, «for man kan ikke gå til sengs med litteratur». Lise Mundus sliter også med forholdet til hushjelpen, som hun føler har overtatt både mannen, barna og delvis henne selv. Etter hvert får hun vrangforestillinger, føler seg presset til å ta en overdose sovetabletter, og havner på mentalsykehus. Der følger vi henne ned i mørkets dyp hvor stemmene tar over, og det blir uklart hva som er virkelighet og hva som er vrangforestillinger. Idet romanen slutter kommer Lise hjem til familien og det ligger et håp om en bedre fremtid i lufta.
På mange måter så jeg likheter med Sylvia Plaths Glassklokken i denne selvbiografiske romanen; begge romanene handler om forfattere som slites mellom den tradisjonelle kvinnerollen og kunsten, og begge ender opp på psykiatriske behandlingssteder. Som Sylvia Plath lyktes også Tove Ditlevsen i å ta sitt liv etter kompliserte kjærlighetsforhold og flere mislykkede selvmordsforsøk. Utgangen av disse store forfatternes virkelige liv fikk aldri en lykkelig slutt slik som hovedkarakterene i romanene.

Tove Ditlevsen er mest kjent for sine barnebøker og diktsamlinger og det poetiske ligger også under i Ansiktene, selv om språket er enkelt og rett fram. Hun er mesterlig på skildringer av vare stemninger, det ligger en uhygge under det trivielle og hverdagslige som manes fram gjennom beskrivelser og dialoger. Selv om Ditlevsen ofte omtales som postmodernistisk, så kommer de modernistiske trekkene godt fram i denne romanen, gjennom både formen og skildringer av lyset og naturen som et bakteppe for Lises sinnssykdom.

Jeg har et par av diktsamlingene til Tove Ditlevsen i bokhylla, og etter å ha lest denne boka tror jeg sannelig det er på tide å ta dem fram igjen. Litteratur av denne mystiske, danske forfatteren er verdt å lese!