Det er juni, det er sommer, og midt i lesingen av Kristin Lavransdatter fant jeg ut at jeg trengte lettere sommerlektyre en stund. Det er noe med det; høsten og vinterens mørke, regntunge kvelder gjør hjernen mer mottagelig for tyngre litteratur og åndelig føde, mens de lyse, varme sommernettene gjør både kroppen og hodet lettere til sinns. Så hva passet vel bedre enn å kaste seg over Dan Browns nyankomne Inferno?

Jeg har tidligere lest både Da Vinci-koden og Engler og demoner av nevnte forfatter, og i likhet med disse krimromanene følger vi i Inferno hovedpersonen Robert Langdon, professor i religiøs symbologi og ekspert på kunst, symboler og koder. Denne gangen møter vi Robert Langdon i Firenze hvor han, forvirret etter et hukommelsestap, forsøker å finne ut hvorfor han befinner seg i den italienske, kunsthistoriske, gamle byen. Vi blir ganske fort introdusert for legen Sienna, som ikke bare er lege, men også superintelligent og har en mangesidig bakgrunn, og Sienna blir en viktig del av Langdons reise gjennom Firenze, og etter hvert også gjennom Venezia og Istanbul. Temaet i denne krimromanen er overbefolkning og miljøkrise, og WHO blir blant annet trukket inn som en ledende aktør når en miljøekstremist forsøker å løse problemet med overbefolkning på sin egen måte. Robert Langdon må bruke sin faglige kunnskap for å løse terroristens gåte, og som tittelen påpeker er det Dantes berømte Inferno som danner bakteppet for hele gåten. Som kjent er Inferno helvetes-delen i Dantes Guddommelige Komedie, den berømte boken fra 1200-tallet som består av tre deler, nemlig helvetet, skjærsilden og paradiset.

Jeg skal ikke avsløre mer av plottet her, bare nøye meg med å si at Dan Brown følger sin velkjente oppskrift med å koble sammen kunsthistorie med konspirasjonsteorier, og det er nettopp dette som gjør hans bøker så spennende. For språket er ikke å hoppe i taket for, det er enkelt og til tider gjentagende og klisjéaktig, men Dan Brown har funnet formelen for å skape en pageturner med sine cliffhangere, korte actionfylte kapitler og konspirasjonsteoretiske idéer. Dette funker også i denne boken, men når det er sagt synes jeg slutten ble litt for enkel og forutseende i forhold til hans andre bøker hvor plottet var mer intrikat og konspirasjonsteoriene mer utspekulerte.

Likevel er det ikke spenningen og oppbyggingen av plott som gjør at jeg leser Dan Browns bøker, det er vel heller hans evne til å skrive om kunsthistorie på en enkel og opplysende måte, i tillegg til de uimotståelige gåtene som trigger hjernen til virkelig å tro på de utrolige konspirasjonsteoriene. Det er morsomt å la seg lure, men blir man egentlig lurt? Er det noe likevel i disse teoriene – kan verden gå under om bare noen år på grunn av overbefolkning? Dan Brown får meg til å tvile – og da har han gjort jobben sin meget bra.

Så for å konkludere; vil du lese krim for språkets skyld, er ikke denne boka for deg. Men er du nysgjerrig på Dantes Guddommelige Komedie, liker å lese om spennende steder og historiske skatter (Jeg skal definitivt til Firenze og Venezia etter å ha lest denne boka!), og samtidig liker å la deg lede inn i konspirasjonsteorienes verden, er Inferno vel verdt å lese.