Livet. Noen ganger kommer livet foran litteraturen, foran kunsten, foran alt annet.

Det pulserende livet. Det slitsomme livet. Det virkelige livet. Livet som handler om et nytt menneske som har kommet til verden og er avhengig av deg for å få mat, ny bleie, søvn, stimuli, kjærlighet. Andre ganger handler det om et sykt menneske som krever det samme, eller det handler om at noen forlater livet og etterlater deg en virkelighet som ikke lenger kan flyktes fra gjennom fiksjonen. Noen ganger blir virkeligheten du lever i så sterk at den ikke tillater et slør foran seg. Andre ganger kan man senke seg ned i den parallelle virkeligheten, trekke seg inn i seg selv, inn i noen andre, inn i andres liv hvor det er lettere å være, hvor du kan glemme deg selv en stund. En kan flykte inn i rusen, der en ikke drikker for å feire livet, men for å glemme det. En kan flykte inn i jobben, eller i besettelsen for perfeksjon. Flukten tar mange veier, og en av dem er kunsten. Gjennom kunsten ser man inn i andres liv, gjennom en annens øyne, en annens stemme, en annens språk. En annen enn deg selv. Du høyner ditt eget liv gjennom kunsten, du minsker det også, men du kjenner alltid på den bedøvende virkningen av iscenesettelse. En varme som sprer seg gradvis gjennom kroppen og utvider seg til hjertet, den ulne lammelsen som brer seg i hodet, som gjør tankene fjernere og følelsene svakere eller sterkere, alt etter som. Det er flukten som beruser deg, som stadig roper etter mer, som vil overmanne deg til du selv ikke eksisterer mer. Fiksjonen er en altoppslukende kraft som oppsøker deg når du trenger en pause fra livet.

Men så kommer livet en dag og trenger seg på. Virkeligheten. Og du har ikke annet valg enn å la deg avruse for en stund, for du kan være sikker på at du havner utpå igjen når livet tillater det. Men enn så lenge kommer Livet foran litteraturen, foran kunsten, foran alt annet.