Stikkord

, , ,

Som barn trenger vi at foreldrene våre ser oss og forstår vår indre verden. Det gir trygghet og mot til å utforske livet. Ideelt sett lærer vi hvem vi er når de voksne speiler oss. Slik lærer vi også å forstå andre.

Problemet oppstår om vi som barn må speile foreldrene våre – når vår egenverdi måles gjennom de voksnes reaksjoner. I stedet for å utvikle en trygg identitet basert på egne følelser og behov, lærer vi å tilpasse oss andres forventninger. Vi blir hyperårvåkne for andres reaksjoner og mister etter hvert kontakten med vårt autentiske selv. Winnicott beskriver dette som et falskt selv.

Et falskt selv innebærer at vi mister kontakten med egne følelser. Oppmerksomheten vår rettes utover, og vi er ikke mentalt til stede i oss selv. Ensomheten vi kjenner handler ikke bare om manglende oppmerksomhet, støtte og omsorg i barndommen, men også om at vi selv fortsetter å overse og avvise deler av oss selv.

Følelser som ikke ble validert da vi var små, oppleves fortsatt som uakseptable i voksen alder. De blir overveldende og truende, og trusselen gjør at vi går inn i kjemp, flukt, frys eller kryptilstand.

Når vi ikke er oss selv fullt ut, blir heller ikke samspillet med andre ekte. Andre vet ikke hva vi egentlig føler eller trenger. Avstanden mellom det indre og det ytre selvet, fører til at vi aldri blir virkelig nær andre. Dette gjør at vi føler på en ensomhet, selv når vi er sammen med andre mennesker. Denne avstanden kan gjøre det vanskelig å både gi og motta kjærlighet. Den indre uroen skaper en barriere mot det vi lengter mest etter: å bli sett og elsket for den vi er. 

For å utvikle et mer autentisk selv – og komme ut av denne ensomheten – må vi først og fremst bli bevisste på hvem sine følelser og behov vi retter oppmerksomheten mot. Er det våre egne eller prøver vi (ubevisst) å tilfredsstille noen andre?

Alle kan lære å komme i kontakt med egne følelser og behov, men da må vi fokusere på det og kjenne på fornemmelser som dukker opp i kroppen med åpenhet og aksept.

Når vi klarer å kjenne på de vanskelige følelsene med selvmedfølelse, er vi godt på vei til å utvikle et autentisk selv. Da blir vi også i bedre stand til å nærme oss andre på en mer sårbar og åpen måte, slik at vi kommer ut av den vonde ensomheten.