Forfattersitatet
21 tirsdag mai 2013
Posted in Forfattersitatet
21 tirsdag mai 2013
Posted in Forfattersitatet
08 onsdag mai 2013
Posted in Mine dikt
Skogen åpnes, jeg entrer dens rike
Løvet spretter fra våryr bjørk
Blant knopper av hvitveis må tvilen vike
Der solen lyser er stien aldri mørk
Gjennom kratt og kvister skimtes havet
Selve livets kilde malt i blått
En varmere dag skal jeg også bade
I bølger og hvitskum skal jeg synge min slått
En hymne til livet, en bønn la det vare
Den berusende følelse av glede og liv
Humler som suger inn blomstens nektar
Den sanne lykkens enkle motiv
23 tirsdag apr 2013
Posted in Mine dikt
Sanger som ikke lar seg synge
Ord som ikke kan sies
Alt er forsvunnet
I en evig sirkel av tid
Slik dansen en gang var levende
Slik døgnfluen lykkelig svirret rundt
Var du ordet, sangen, dansen og fluen
Nå er du kapslet inn
Vi sier de samme ordene
Vi synger de gamle sanger
Men likevel er de ikke lenger
De vi en gang sang
Og du er ikke den samme, selv etter å ha sett deg for hundrede gang.
22 mandag apr 2013
Posted in Forfattersitatet
16 tirsdag apr 2013
Posted in På Nattbordet
Du skal elske lyset av Margaret Skjelbred ble utgitt i 2011. Romanen handler om åtteåringen Alva som mister sin far i en arbeidsulykke og dermed blir nødt til å flytte med sin mor og lillesøster til morens hjemsted. Morens hjembygd er preget av sterk religiøsitet og besteforeldrene tilhører en kristen menighet hvor høytlesing fra Bibelen følger måltidene og regelen er at man tukter den man elsker. Alva frykter bestefarens vrede og søker tilflukt hos bestemoren som har sine årlige turer i bringebærskogen hvor hun møter den mystiske vakkermannen som Alva skal bli så glad i. Ellers tyr Alva til det hemmelige stedet sitt på gården der hun finner spor etter en liten jente som har vært der før henne. Hvem denne jenta er og hvor hun ble av er en del av gårdens hemmelighet og noe som ikke blir snakket om innad i familien. Dermed skaper Alva sitt eget bilde av jenta lenge før hun skal finne sannheten om henne.
Det hemmelige stedet blir avgjørende for Alva på flere måter. Det er der hun gjemmer seg og får være i fred, men det er også der hun kommer nærmere seg selv og pappaen som hun mistet og savner noe forferdelig. Det er han som er der sammen med henne når hun ser glimt av lys mellom bjelkene oppunder taket. Når bestefaren straffer henne for hennes ukristne oppførsel, når onkelen gjør ting med henne som hun vet ikke er riktig og morens svikter ved å ha gitt opp både sitt eget og døtrenes liv, da er det lille glimtet av lys det Alva livnærer seg av, helt til også det slukner og blir borte når alt går for langt.
Fortellerperspektivet i boka skifter mellom Alva som barn og Alva som aldrende kvinne som forteller sin livshistorie til en liten baby som hun plutselig har fått inn i livet sitt. Dette skiftet i fortellerperspektivet gjør at fortellingen zoomes inn og ut og skaper en balanse mellom nærhet og distanse, en distanse som nok er nødvendig for Alva etter alt hun har gått gjennom og som gjør nærheten lettere å takle. Gjennom denne distansen får hun også et større overblikk over de andre kvinnene i familien sin skjebne. Bestemoren som tidlig gjorde et valg om å bli i menigheten til tross for at hun fant kjærligheten utenfor, og moren som valgte å følge kjærligheten og melde seg ut av menigheten, men som vendte tilbake til hjemstedet og dermed forlot det lysere og lettere livet hun hadde prøvd å venne seg til, men kanskje aldri helt klarte å slippe inn siden det mørke og strenge var så sterkt indoktrinert i henne fra barndommen av.
Du skal elske lyset er en roman som stadig skifter mellom hverdagsgleder og tunge hemmeligheter, som skifter mellom lys og mørke. Margaret Skjelbred er en mester i å tegne et bilde av livet der alle dimensjonene er tilstede, hun maler skriften levende ved å skyggelegge og skape lys. Hun er sjeldent god til å beskrive livet fra et barns perspektiv, noe hun også tidligere har vist i andre romaner som Gulldronning, Perledronning. Fortellingen om Alva og hennes oppvekst rørte meg dypt når jeg leste den, og slik som bare sterke og innsiktsfulle bøker kan gjøre, lever den videre i meg og setter spor.
02 tirsdag apr 2013
Posted in Kjente dikt
Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.
Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!
– Bjørnstjerne Bjørnson
08 fredag mar 2013
Posted in Kjente dikt
Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.
Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt at vilja stanna
och vilja falla.
Då, när det är värst och inget hjälper,
brister som i jubel trädets knoppar,
då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar,
glömmer att de skrämdes av det nya,
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.
05 tirsdag mar 2013
Posted in På Nattbordet
En liten perle av en bok er akkurat lest ferdig, nemlig Ansiktene av danske Tove Ditlevsen, og jeg leste hele romanen på en dag da den er ganske så kort, bare 139 sider. Boka, som er en utgave fra 1977, (utgitt første gang i Danmark i 1968), fant jeg i en salgskasse på biblioteket. Og jeg ble så glad! Noen ganger kommer man over skatter man ikke kan gå forbi.
Romanen er beskrevet som selvbiografisk og handler om Lise Mundus, en kjent barnebokforfatter som har slitt med skrivesperre og har isolert seg i to år etter at hun mottok en stor forfatterpris. Mannen hennes taklet heller ikke berømmelsen hennes og er derfor utro mot henne, «for man kan ikke gå til sengs med litteratur». Lise Mundus sliter også med forholdet til hushjelpen, som hun føler har overtatt både mannen, barna og delvis henne selv. Etter hvert får hun vrangforestillinger, føler seg presset til å ta en overdose sovetabletter, og havner på mentalsykehus. Der følger vi henne ned i mørkets dyp hvor stemmene tar over, og det blir uklart hva som er virkelighet og hva som er vrangforestillinger. Idet romanen slutter kommer Lise hjem til familien og det ligger et håp om en bedre fremtid i lufta.
På mange måter så jeg likheter med Sylvia Plaths Glassklokken i denne selvbiografiske romanen; begge romanene handler om forfattere som slites mellom den tradisjonelle kvinnerollen og kunsten, og begge ender opp på psykiatriske behandlingssteder. Som Sylvia Plath lyktes også Tove Ditlevsen i å ta sitt liv etter kompliserte kjærlighetsforhold og flere mislykkede selvmordsforsøk. Utgangen av disse store forfatternes virkelige liv fikk aldri en lykkelig slutt slik som hovedkarakterene i romanene.
Tove Ditlevsen er mest kjent for sine barnebøker og diktsamlinger og det poetiske ligger også under i Ansiktene, selv om språket er enkelt og rett fram. Hun er mesterlig på skildringer av vare stemninger, det ligger en uhygge under det trivielle og hverdagslige som manes fram gjennom beskrivelser og dialoger. Selv om Ditlevsen ofte omtales som postmodernistisk, så kommer de modernistiske trekkene godt fram i denne romanen, gjennom både formen og skildringer av lyset og naturen som et bakteppe for Lises sinnssykdom.
Jeg har et par av diktsamlingene til Tove Ditlevsen i bokhylla, og etter å ha lest denne boka tror jeg sannelig det er på tide å ta dem fram igjen. Litteratur av denne mystiske, danske forfatteren er verdt å lese!
27 onsdag feb 2013
Posted in Kjente dikt
20 onsdag feb 2013
Posted in På Nattbordet
Nå har jeg lest enda en norsk roman, denne gangen Sluk av Lars Saabye Christensen. Jeg har lest noen av de mest kjente romanene til Saabye Christensen før, deriblant klassikere som Beatles og Halvbroren, men det er veldig lenge siden. Likevel kjenner jeg igjen den umiskjennelige Saabyeske fortellerstilen i Sluk, den er vanskelig å forklare, men lett å kjenne igjen når du ser den. Komposisjonen av romanen er dog litt annerledes denne gangen. Den består av to frittstående historier med hver sin prolog, og til slutt en epilog som fører disse to historiene sammen.
Den første historien handler om Funder som er femten år og tilbringer sommeren på familiens feriested på Nesodden sammen med sin mor. Arkitektfaren ligger innlagt på sykehuset i Oslo med brukket fot. Handlingen foregår på 1960-tallet og denne sommeren er det mye som skjer for Funder. Han blir kjent med den ensomme nabogutten og tyskerungen Iver Malt som bærer på en dyster hemmelighet i form av en hemmelig halvbror, han møter Heidi som han senere aldri vil glemme, og han møter på mange måter seg selv i døra når han kommer inn i den grusomme hendelsen på slutten av historien (som jeg ikke skal røpe her). Vi får tidlig høre at fortellingen ikke utspiller seg i Funders nåtid, men at han ser tilbake på denne sommeren som seksti-åring. Særlig er det det nydelige morsportrettet som utmerker seg i dette tilbakeblikket, og sårheten i det å vite at han skulle oppført seg annerledes mot moren. Det blir også spesielt når man vet at det er mange likheter mellom Funders liv og forfatterens egen selvbiografi, og at han skrev denne romanen kort tid etter at han mistet både moren og faren sin.
Den andre historien utspiller seg derimot langt unna forfatterens oppvekststed. Nå er vi i den vesle byen Karmack i USA, et sted hvor ulykkene er så mange at doktor, lensmann og prest trenger en mellommann for å levere dødsbudskap til de pårørende. Jobben blir gitt til Frank Farelli, en mann som ikke har hatt mye å skryte av i livet. Han setter seg godt inn i jobben, etter hvert alt for godt, og det ender med at han selv får en ulykkelig utgang og blir en tragisk del av statistikken i Karmack.
Når jeg leste romanens to deler syntes jeg de begge var gode, nesten som en roman hver, men skjønte ikke sammenhengen mellom delene. Da jeg kom til epilogen, skjønte jeg at den fantes der. For i siste del møter vi Funder igjen som sekstiåring, han har mistet faren sin, moren er døende, og han har vært innlagt for psykiatrisk behandling i den amerikanske, dansk-påvirkede byen Solvang, nabobyen til Karmack. Når han forlater behandlingsstedet krysser han innkjørselen til Karmack, og hvem andre enn Frank Farelli krasjer han med? Flere tråder møtes og når vi også vet at Funder er forfatter, skjønner vi at historien om Frank Farelli er oppdiktet av ham. Slik møtes virkelighet og fiksjon, og Saabye Christensen har lyktes svært godt med å få fram hvordan litteraturen skapes og formes gjennom levd menneskeliv. Språket er poetisk og fortellingen er drivende, så alt i alt synes jeg Sluk var en fin leseopplevelse. Og til slutt må jeg tillegge at det fortelleraktige og det uuttalte og poetiske i romanen var et friskt pust blant nåtidens populære selvbiografiske stil. Fortellingen er så visst ikke død!