Nå har jeg nettopp avsluttet Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold, en roman på nesten 600 sider som ble utgitt i 2012. Romanen tilhører den selvbiografiske sjangeren, og kan nærmest kalles en kvinnelig utgave av Knausgårds Min Kamp. Romanen handler om Kjersti, som skal studere for å bli dataingeniør, men som får diagnosen ME og i stedet blir liggende syk i flere år. Vi følger hennes kamp for å reise seg igjen gjennom å skrive boka som skulle bli debutromanen hennes, gjennom litteratur og skrivestudier, og som hun skriver handler skrivingen om at hun skal bli et menneske igjen. Tittelen henspiller på hennes følelse av å være et ME-monster, et individ som er overtatt av sykdommen på alle måter. Opplevelsen av å miste alt på grunn av ME´n ligger i bunn, særlig i starten av romanen der hun skildrer hvordan kjæresten går fra henne og hvordan kjærlighetssorgen blir en ekstra belastning i livet hennes. Men kanskje er det også kjærlighetssorgen som får henne til å reise seg igjen. Gjennom å vise ekskjæresten at hun også har et liv uten ham, tvinger hun seg opp og fram, og resultatet etter flere år med strev og sykdomsovermanning blir en strålende debut som forfatter, der hun ikke bare gir ut romanen hun har skrevet, men også vinner priser og blir intervjuet i landets store aviser og magasiner.
Et stort tema i romanen er også forholdet til gjeste-skrivelæreren på Nansenskolen som hun kaller Hilde W. Hun blir mentoren til Kjersti gjennom skriveprosessen, og bare hun ser Kjersti som den hun egentlig er. Men samtidig bryter hun ned Kjersti gjennom flere hendelser, og forholdet deres blir for sterkt og destruktivt til at det kan vare. En sterk følelse av at det noe mer som ligger under forholdet deres fylte meg da jeg leste boka, og mye tyder på at akkurat denne karakteren er gitt et annet navn (og andre fakta) enn i virkeligheten, i motsetning til mange andre kjente forfattere og personer som Skomsvold navngir og utbroderer fritt i romanen. Denne konstante usikkerheten på hva som er virkelighet og hva som er fiksjon, er da også noe som gjør denne sjangeren så spennende. Det gir den samme effekten som reality-tv, man blir hektet og må følge med siden dette er «virkelig.» Så kan man diskutere om det gjør litteraturen bedre og sannere, eller om det ødelegger fortellingens magi. Walter Benjamin, filosof og litteraturkritiker, hevdet at dagens samfunn er preget av interesse kun for nyheter og at dette ville føre til fortellingens død. Han mente også at nyheter kun er interessante mens de er ferske, mens det som gjør at man leser en fortelling om og om igjen er at den har noe åpent ved seg, noe som ikke er uttalt. Tiden vil vise om virkelighetsbølgen som skyller over litteraturverden i disse dager vil vare, eller om det kun er et tidsfenomen.
Et annet aspekt ved Monstermenneske som også på mange måter kan sammenlignes med Knausgårds Min Kamp, er at Skomsvold trekker inn litteraturvitenskapelige referanser, tydelig inspirert av universitetsstudiene hun etter hvert gir seg i kast med. Som jeg forstår det er hensikten med dette å vise at hun ikke lenger bare er et sykt menneske (eller monster), men at hun også har utviklet seg til å bli en kunnskapsrik forfatter. Jeg hadde klart meg fint uten disse innspillene, da de i motsetning til Knausgårds litterære referanser blir for lite relevante og utdypende til den øvrige tematikken. Det å trekke inn andre referanser i teksten, såkalt intertekstualitet, er også et postmodernistisk fenomen, og det kan fungere fint i noen tilfeller, men det kan også ofte ødelegge for selve fortellingen, synes jeg. Det er noe med at alt skal være så virkelig for tiden, vi skal ikke drømme oss bort i noe som ikke har funnet sted. Kun «det virkelige» er virkelig, så å si. Don Quijote visnet bort og døde da han skjønte at den magiske verdenen han levde i kun var en illusjon, når han måtte møte virkeligheten slik den egentlig var. Og kanskje gjør vi mennesker i dag det samme? Derfor: Gi meg magien og fiksjonen tilbake, la meg drømme meg bort fra en verden som er virkelig nok. Kunst skal ikke være det samme som vanlig hverdag. Spør du meg.
– Når dette er sagt så synes jeg Monstermenneske var en god leseopplevelse, veldig godt og drivende språk, svart humor i alt det tragiske, fine skildringer av møter mellom mennesker. Skulle igjen bare ønske det ikke var så «virkelig.»

Nå er vi inn i ett nytt år og i 2013 skal det ikke bli noe mindre lesing og skriving, håper jeg! I det siste har jeg lest så mange litterære klassikere, så i jula slo jeg meg løs og leste krim for første gang på lenge. Tidligere har jeg hatt lange perioder der jeg ikke har lest annet enn krim, man blir jo så fort revet med i mordmysteriene og det er lett å bli hekta når en først har begynt.
Denne gangen ble det en norsk krim, nemlig Nådens omkrets av Jørgen Brekke. Dette er hans debutroman om etterforskeren Odd Singsaker, og for meg som bor i Trondheim er det ekstra artig å lese en bok hvor handlingen utspiller seg nettopp i Trondheim og omegn. Det er noe med den gjenkjennelseseffekten når man lever seg inn i gatene og miljøet som er beskrevet i detalj.

I tillegg til at handlingen utspiller seg i Trøndelag, er det også en parallellhandling i USA og i tillegg en rammefortelling fra 1500-tallet, og selvsagt har alle stedene og tidspunktene en felles kobling. Når etterforsker Singsaker, som er tilbake i politiets tjeneste etter et hjerneslag, får en sak der en kvinne blir funnet drept og flådd i Gunnerus-biblioteket, og samtidig etterforsker Felicia Stone blir dratt inn i en sak ved Edgar Allen Poe-museet i USA der en ansatt er drept og flådd på samme vis, blir disse sakene ved en tilfeldighet koblet sammen, og Singsaker og Stone må samarbeide for å finne den bestialske morderen. Det blir da tidlig opplagt at en kjent bok skrevet på pergament av Johannes Prest på 1500-tallet er en fellesnevner i begge mordtilfellene.

De historiske koblingene gjør det lett å trekke paralleller til Dan Brown og Tom Egelands forfatterskap, men Brekke skriver definitivt bedre enn Dan Brown. Likevel kan man merke at det er en debutroman og at han har mer å gå på når det gjelder oppbygningen av spenningsnivået. Det er spennende hele veien, men det blir særlig mot slutten noe utflytende når det gjelder fokuset. Litt for mange tilfeldigheter på en gang ødelegger noe for troverdigheten, og han kunne med fordel gått enda litt mer i dybden på enkelte av personene som inngår i persongalleriet. Det jeg savner er altså et strammere plott, men likevel er romanen spennende og driver lett fremover mot den actionfylte slutten. Skal ikke se bort i fra at det blir film av dette manuset engang, og i alle fall gleder jeg meg til å lese mer fra Brekke om Odd Singsaker. Jeg vet den tredje romanen om den trønderske etterforskeren kommer nå i vår, så da får jeg hive meg rundt og lese den andre først. Kanskje til påske?

Etter flere kvelders iherdig lesning er jeg nå ferdig med Ketil Bjørnstads De udødelige, en av Bjørnstads siste romaner. Den handler om Thomas Brenner, allmennlege, over midtveis i livet og bosatt på Oslos beste vestkant. Vi følger doktor Brenner og hans konstante bekymring for sine pasienter, hans kone Elisabeth, deres to uselvstendige døtre og ikke minst ekteparets aldrende og syke foreldre. I tillegg til å hjelpe sine gamle foreldre på nesten daglig basis, er Brenner opptatt med å forberede konas sekstiårs-feiring og den forestående familieturen til Chicago. Den konstante angsten for at det skal skje noe med foreldrene, angsten for konas helse og hjerteflimmeret som stadig dukker opp hos ham selv, legger en demper på de forekommende begivenhetene, men også på livskvaliteten for Brenner, uten at jeg skal avsløre mer av handlingen i romanen.

De Udødelige er en bok det er vanskelig å legge fra seg, man blir sugd inn i livet til familien Dahl/Brenner fra første side. Men det er også en bok det er ubehagelig å lese på mange måter, siden den minner oss på at ingen av oss faktisk er udødelige. Alle skal dø en gang, våre besteforeldre, foreldre, vi selv også. Og naturen går ubarmhjertig sin gang og sørger for at våre foreldre, som en gang var sterke og trygge omsorgspersoner, blir redusert til skrøpelige, eldre mennesker som gradvis blir mer og mer avhengig av sine barn. Det unaturlige og vonde ved denne prosessen skildrer Bjørnstad i denne romanen. Han får godt fram tankene og følelsene som oppstår i Brenner når han følger moren til sykehjemmet, når han steller faren som er pleietrengende, men nekter å forlate hjemmet, den utmattende følelsen når han blir slitt i flere retninger på en gang. Det som skulle bli hans og Elisabeths nye vår etter mange år med karrierer og barneoppdragelse, blir isteden en tid med nye bekymringer.

Jeg har lest et par anmeldelser av denne romanen, en av dem totalslakt (Dagbladet), og det synes jeg ikke den fortjener. Jeg ser flere av poengene om lite troverdighet i Brenners relasjon til døtrene, beskrivelsene av dette blir litt overtydelig, og jeg ser også at de stadige uthevningene, som oppmerksomt nærvær, blir et irritasjonsmoment. Dessuten er det sant, som Kvalshaug nevner i Aftenpostens anmeldelse, at slutten blir forutsigbar. Likevel, til tross for noen svakheter, fenger romanen og gir et bilde av hvordan det oppleves å være en overbekymret mann som nærmer seg sekstiårene. Og som tidligere nevnt tar De udødelige tar opp et tema som gjelder alle, men som ingen har lyst til å tenke på. Selv om romanen er tung tematisk, så er den også medrivende, lett gjenkjennelig og en kilde til dypere refleksjon over livets forgjengelighet.