Skogen åpnes, jeg entrer dens rike

Løvet spretter fra våryr bjørk

Blant knopper av hvitveis må tvilen vike

Der solen lyser er stien aldri mørk

Gjennom kratt og kvister skimtes havet

Selve livets kilde malt i blått

En varmere dag skal jeg også bade

I bølger og hvitskum skal jeg synge min slått

En hymne til livet, en bønn la det vare

Den berusende følelse av glede og liv

Humler som suger inn blomstens nektar

Den sanne lykkens enkle motiv

Sanger som ikke lar seg synge
Ord som ikke kan sies
Alt er forsvunnet
I en evig sirkel av tid

Slik dansen en gang var levende
Slik døgnfluen lykkelig svirret rundt
Var du ordet, sangen, dansen og fluen
Nå er du kapslet inn

Vi sier de samme ordene
Vi synger de gamle sanger
Men likevel er de ikke lenger
De vi en gang sang

Og du er ikke den samme, selv etter å ha sett deg for hundrede gang.

Ildfulle svarte kuler skytes mot meg som et regn av atombomber over Hiroshima,
kruttstøvet legger seg som et vissent lag over sjelen min,
over den tunge kroppen min,
lammet av trykket,
som kom for brått, for hardt.

Jeg kom til verden med et skrik,
jeg forlater den med et klynk,
sårbarhetens rop om evig taushet, smertens ugjenkallelige hvisken.
Det stikker, stikker, stikker.
Jeg stikker.

Sett deg ned hos meg, hvisker jeg.
Du setter deg ned, men reiser deg fort opp igjen.
De svarte kulene skytes mot meg, jeg faller.
Støvet virvles opp, fargelegger meg grå,
Grå som grusveien jeg krabber på.

Steiner faller ned og støter bakken
Faller og faller
Fra en himmel som ikke fins

Spruter med champagne der oppe
Sprer konfetti i alle farger
Lager en regnbue

Steiner faller ned og støter bakken
Røde granitter, grønne smaragder
Fra en regnbue i oppløsning

Til en jord som farger steinen svart