Nå har jeg lest enda en norsk roman, denne gangen Sluk av Lars Saabye Christensen. Jeg har lest noen av de mest kjente romanene til Saabye Christensen før, deriblant klassikere som Beatles og Halvbroren, men det er veldig lenge siden. Likevel kjenner jeg igjen den umiskjennelige Saabyeske fortellerstilen i Sluk, den er vanskelig å forklare, men lett å kjenne igjen når du ser den. Komposisjonen av romanen er dog litt annerledes denne gangen. Den består av to frittstående historier med hver sin prolog, og til slutt en epilog som fører disse to historiene sammen.

Den første historien handler om Funder som er femten år og tilbringer sommeren på familiens feriested på Nesodden sammen med sin mor. Arkitektfaren ligger innlagt på sykehuset i Oslo med brukket fot. Handlingen foregår på 1960-tallet og denne sommeren er det mye som skjer for Funder. Han blir kjent med den ensomme nabogutten og tyskerungen Iver Malt som bærer på en dyster hemmelighet i form av en hemmelig halvbror, han møter Heidi som han senere aldri vil glemme, og han møter på mange måter seg selv i døra når han kommer inn i den grusomme hendelsen på slutten av historien (som jeg ikke skal røpe her). Vi får tidlig høre at fortellingen ikke utspiller seg i Funders nåtid, men at han ser tilbake på denne sommeren som seksti-åring. Særlig er det det nydelige morsportrettet som utmerker seg i dette tilbakeblikket, og sårheten i det å vite at han skulle oppført seg annerledes mot moren. Det blir også spesielt når man vet at det er mange likheter mellom Funders liv og forfatterens egen selvbiografi, og at han skrev denne romanen kort tid etter at han mistet både moren og faren sin.
Den andre historien utspiller seg derimot langt unna forfatterens oppvekststed. Nå er vi i den vesle byen Karmack i USA, et sted hvor ulykkene er så mange at doktor, lensmann og prest trenger en mellommann for å levere dødsbudskap til de pårørende. Jobben blir gitt til Frank Farelli, en mann som ikke har hatt mye å skryte av i livet. Han setter seg godt inn i jobben, etter hvert alt for godt, og det ender med at han selv får en ulykkelig utgang og blir en tragisk del av statistikken i Karmack.

Når jeg leste romanens to deler syntes jeg de begge var gode, nesten som en roman hver, men skjønte ikke sammenhengen mellom delene. Da jeg kom til epilogen, skjønte jeg at den fantes der. For i siste del møter vi Funder igjen som sekstiåring, han har mistet faren sin, moren er døende, og han har vært innlagt for psykiatrisk behandling i den amerikanske, dansk-påvirkede byen Solvang, nabobyen til Karmack. Når han forlater behandlingsstedet krysser han innkjørselen til Karmack, og hvem andre enn Frank Farelli krasjer han med? Flere tråder møtes og når vi også vet at Funder er forfatter, skjønner vi at historien om Frank Farelli er oppdiktet av ham. Slik møtes virkelighet og fiksjon, og Saabye Christensen har lyktes svært godt med å få fram hvordan litteraturen skapes og formes gjennom levd menneskeliv. Språket er poetisk og fortellingen er drivende, så alt i alt synes jeg Sluk var en fin leseopplevelse. Og til slutt må jeg tillegge at det fortelleraktige og det uuttalte og poetiske i romanen var et friskt pust blant nåtidens populære selvbiografiske stil. Fortellingen er så visst ikke død!

Nå har jeg nettopp avsluttet Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold, en roman på nesten 600 sider som ble utgitt i 2012. Romanen tilhører den selvbiografiske sjangeren, og kan nærmest kalles en kvinnelig utgave av Knausgårds Min Kamp. Romanen handler om Kjersti, som skal studere for å bli dataingeniør, men som får diagnosen ME og i stedet blir liggende syk i flere år. Vi følger hennes kamp for å reise seg igjen gjennom å skrive boka som skulle bli debutromanen hennes, gjennom litteratur og skrivestudier, og som hun skriver handler skrivingen om at hun skal bli et menneske igjen. Tittelen henspiller på hennes følelse av å være et ME-monster, et individ som er overtatt av sykdommen på alle måter. Opplevelsen av å miste alt på grunn av ME´n ligger i bunn, særlig i starten av romanen der hun skildrer hvordan kjæresten går fra henne og hvordan kjærlighetssorgen blir en ekstra belastning i livet hennes. Men kanskje er det også kjærlighetssorgen som får henne til å reise seg igjen. Gjennom å vise ekskjæresten at hun også har et liv uten ham, tvinger hun seg opp og fram, og resultatet etter flere år med strev og sykdomsovermanning blir en strålende debut som forfatter, der hun ikke bare gir ut romanen hun har skrevet, men også vinner priser og blir intervjuet i landets store aviser og magasiner.
Et stort tema i romanen er også forholdet til gjeste-skrivelæreren på Nansenskolen som hun kaller Hilde W. Hun blir mentoren til Kjersti gjennom skriveprosessen, og bare hun ser Kjersti som den hun egentlig er. Men samtidig bryter hun ned Kjersti gjennom flere hendelser, og forholdet deres blir for sterkt og destruktivt til at det kan vare. En sterk følelse av at det noe mer som ligger under forholdet deres fylte meg da jeg leste boka, og mye tyder på at akkurat denne karakteren er gitt et annet navn (og andre fakta) enn i virkeligheten, i motsetning til mange andre kjente forfattere og personer som Skomsvold navngir og utbroderer fritt i romanen. Denne konstante usikkerheten på hva som er virkelighet og hva som er fiksjon, er da også noe som gjør denne sjangeren så spennende. Det gir den samme effekten som reality-tv, man blir hektet og må følge med siden dette er «virkelig.» Så kan man diskutere om det gjør litteraturen bedre og sannere, eller om det ødelegger fortellingens magi. Walter Benjamin, filosof og litteraturkritiker, hevdet at dagens samfunn er preget av interesse kun for nyheter og at dette ville føre til fortellingens død. Han mente også at nyheter kun er interessante mens de er ferske, mens det som gjør at man leser en fortelling om og om igjen er at den har noe åpent ved seg, noe som ikke er uttalt. Tiden vil vise om virkelighetsbølgen som skyller over litteraturverden i disse dager vil vare, eller om det kun er et tidsfenomen.
Et annet aspekt ved Monstermenneske som også på mange måter kan sammenlignes med Knausgårds Min Kamp, er at Skomsvold trekker inn litteraturvitenskapelige referanser, tydelig inspirert av universitetsstudiene hun etter hvert gir seg i kast med. Som jeg forstår det er hensikten med dette å vise at hun ikke lenger bare er et sykt menneske (eller monster), men at hun også har utviklet seg til å bli en kunnskapsrik forfatter. Jeg hadde klart meg fint uten disse innspillene, da de i motsetning til Knausgårds litterære referanser blir for lite relevante og utdypende til den øvrige tematikken. Det å trekke inn andre referanser i teksten, såkalt intertekstualitet, er også et postmodernistisk fenomen, og det kan fungere fint i noen tilfeller, men det kan også ofte ødelegge for selve fortellingen, synes jeg. Det er noe med at alt skal være så virkelig for tiden, vi skal ikke drømme oss bort i noe som ikke har funnet sted. Kun «det virkelige» er virkelig, så å si. Don Quijote visnet bort og døde da han skjønte at den magiske verdenen han levde i kun var en illusjon, når han måtte møte virkeligheten slik den egentlig var. Og kanskje gjør vi mennesker i dag det samme? Derfor: Gi meg magien og fiksjonen tilbake, la meg drømme meg bort fra en verden som er virkelig nok. Kunst skal ikke være det samme som vanlig hverdag. Spør du meg.
– Når dette er sagt så synes jeg Monstermenneske var en god leseopplevelse, veldig godt og drivende språk, svart humor i alt det tragiske, fine skildringer av møter mellom mennesker. Skulle igjen bare ønske det ikke var så «virkelig.»

Nå er vi inn i ett nytt år og i 2013 skal det ikke bli noe mindre lesing og skriving, håper jeg! I det siste har jeg lest så mange litterære klassikere, så i jula slo jeg meg løs og leste krim for første gang på lenge. Tidligere har jeg hatt lange perioder der jeg ikke har lest annet enn krim, man blir jo så fort revet med i mordmysteriene og det er lett å bli hekta når en først har begynt.
Denne gangen ble det en norsk krim, nemlig Nådens omkrets av Jørgen Brekke. Dette er hans debutroman om etterforskeren Odd Singsaker, og for meg som bor i Trondheim er det ekstra artig å lese en bok hvor handlingen utspiller seg nettopp i Trondheim og omegn. Det er noe med den gjenkjennelseseffekten når man lever seg inn i gatene og miljøet som er beskrevet i detalj.

I tillegg til at handlingen utspiller seg i Trøndelag, er det også en parallellhandling i USA og i tillegg en rammefortelling fra 1500-tallet, og selvsagt har alle stedene og tidspunktene en felles kobling. Når etterforsker Singsaker, som er tilbake i politiets tjeneste etter et hjerneslag, får en sak der en kvinne blir funnet drept og flådd i Gunnerus-biblioteket, og samtidig etterforsker Felicia Stone blir dratt inn i en sak ved Edgar Allen Poe-museet i USA der en ansatt er drept og flådd på samme vis, blir disse sakene ved en tilfeldighet koblet sammen, og Singsaker og Stone må samarbeide for å finne den bestialske morderen. Det blir da tidlig opplagt at en kjent bok skrevet på pergament av Johannes Prest på 1500-tallet er en fellesnevner i begge mordtilfellene.

De historiske koblingene gjør det lett å trekke paralleller til Dan Brown og Tom Egelands forfatterskap, men Brekke skriver definitivt bedre enn Dan Brown. Likevel kan man merke at det er en debutroman og at han har mer å gå på når det gjelder oppbygningen av spenningsnivået. Det er spennende hele veien, men det blir særlig mot slutten noe utflytende når det gjelder fokuset. Litt for mange tilfeldigheter på en gang ødelegger noe for troverdigheten, og han kunne med fordel gått enda litt mer i dybden på enkelte av personene som inngår i persongalleriet. Det jeg savner er altså et strammere plott, men likevel er romanen spennende og driver lett fremover mot den actionfylte slutten. Skal ikke se bort i fra at det blir film av dette manuset engang, og i alle fall gleder jeg meg til å lese mer fra Brekke om Odd Singsaker. Jeg vet den tredje romanen om den trønderske etterforskeren kommer nå i vår, så da får jeg hive meg rundt og lese den andre først. Kanskje til påske?

Etter flere kvelders iherdig lesning er jeg nå ferdig med Ketil Bjørnstads De udødelige, en av Bjørnstads siste romaner. Den handler om Thomas Brenner, allmennlege, over midtveis i livet og bosatt på Oslos beste vestkant. Vi følger doktor Brenner og hans konstante bekymring for sine pasienter, hans kone Elisabeth, deres to uselvstendige døtre og ikke minst ekteparets aldrende og syke foreldre. I tillegg til å hjelpe sine gamle foreldre på nesten daglig basis, er Brenner opptatt med å forberede konas sekstiårs-feiring og den forestående familieturen til Chicago. Den konstante angsten for at det skal skje noe med foreldrene, angsten for konas helse og hjerteflimmeret som stadig dukker opp hos ham selv, legger en demper på de forekommende begivenhetene, men også på livskvaliteten for Brenner, uten at jeg skal avsløre mer av handlingen i romanen.

De Udødelige er en bok det er vanskelig å legge fra seg, man blir sugd inn i livet til familien Dahl/Brenner fra første side. Men det er også en bok det er ubehagelig å lese på mange måter, siden den minner oss på at ingen av oss faktisk er udødelige. Alle skal dø en gang, våre besteforeldre, foreldre, vi selv også. Og naturen går ubarmhjertig sin gang og sørger for at våre foreldre, som en gang var sterke og trygge omsorgspersoner, blir redusert til skrøpelige, eldre mennesker som gradvis blir mer og mer avhengig av sine barn. Det unaturlige og vonde ved denne prosessen skildrer Bjørnstad i denne romanen. Han får godt fram tankene og følelsene som oppstår i Brenner når han følger moren til sykehjemmet, når han steller faren som er pleietrengende, men nekter å forlate hjemmet, den utmattende følelsen når han blir slitt i flere retninger på en gang. Det som skulle bli hans og Elisabeths nye vår etter mange år med karrierer og barneoppdragelse, blir isteden en tid med nye bekymringer.

Jeg har lest et par anmeldelser av denne romanen, en av dem totalslakt (Dagbladet), og det synes jeg ikke den fortjener. Jeg ser flere av poengene om lite troverdighet i Brenners relasjon til døtrene, beskrivelsene av dette blir litt overtydelig, og jeg ser også at de stadige uthevningene, som oppmerksomt nærvær, blir et irritasjonsmoment. Dessuten er det sant, som Kvalshaug nevner i Aftenpostens anmeldelse, at slutten blir forutsigbar. Likevel, til tross for noen svakheter, fenger romanen og gir et bilde av hvordan det oppleves å være en overbekymret mann som nærmer seg sekstiårene. Og som tidligere nevnt tar De udødelige tar opp et tema som gjelder alle, men som ingen har lyst til å tenke på. Selv om romanen er tung tematisk, så er den også medrivende, lett gjenkjennelig og en kilde til dypere refleksjon over livets forgjengelighet.

 På nattbordet ligger nå Prestungen av Göran Tunström. Dette er en erindringsroman fra Tunströms oppvekst i Sunne. Vi får høre om sorgen etter farens død og avgjørelsen om å ta sitt eget liv når han blir 28 år, slik at han da får gjenforenes med faren på den andre siden. Slik skulle det imidlertid ikke gå, men tanken på det hadde nok stor innflytelse over hans barndom og ungdomstid. Tunström forteller også om forelskelser og følelsen av utilstrekkelighet når det kom til kjærester. Reisetrangen er også levende skildret. Gjennom å reise kan han slippe å møte seg selv og livet han lever i Sunne. Likevel ender han opp i Sunne til slutt, og det er dette stedet som blir bakteppet i hans romaner. Som mange selv har erfart er ens eget kildemateriale uvurderlig, og Tunström gjør Sunnes mange skikkelser og steder levende.

Om noen sier at jeg har lest mange selvbiografiske romaner og erindringsromaner i det siste, så har de helt rett. Etter litteraturvitenskap studiet leser jeg på en annen måte, tror jeg. Særlig synes jeg det er blitt fascinerende å lese flere bøker av samme forfatter, og også erindringslitteratur, for å finne frem til kjernen i forfatterskapet. Den røde tråden som ligger under alt en person skriver; grunntonen av melankoli, begjær, sinne, eller som hos Tunström; lengsel. Det er noe med det.

På nattbordet mitt akkurat nå ligger Det kommer en pike gående av Inger Hagerup. Boka er en samlet utgave av hennes erindringsromaner Det kommer en pike gående (1965), Hva skal du her nede (1966), og Ut å søke tjeneste (1968). Alle titlene er en del av samme dikt, noe som også reflekterer lyrikeren Hagerup.

I denne erindringsromanen forteller Inger Hagerup ærlig om sin oppvekst med moren, som tidlig ble enke, og broren. Den lille familien flyttet rundt omkring i landet og bosatte seg hos slektninger, alltid i henhold til Ingers onkler forslag og råd, og hun forteller om en barndom som ikke alltid var like lett når hun aldri følte at hun hadde sitt eget hjem. Flere av hennes nærmeste venninner rammes også av sykdom som tuberkolose, og det er gjennom skriving av dikt Inger etterhvert får uttrykt sine følelser. Etterhvert følger ungdomstid, gutter og ulike prøvelser i yrkeslivet, blant annet som guvernante hos en familie i Nord-Norge.

Det kommer en pike gående er en fin og nær erindringsroman der man kommer tett på den unge Hagerup. Her skildres nydelig følelser som sorg, sjalusi og forelskelse, og ikke minst den store driven etter å komme seg frem i livet gjennom skrivingen.