Jeg sitter ved kjøkkenbordet og skriver. Kjøleskapet durer, utenfor benytter naboen høstferien til å rydde vekk sommeren. Jeg har ikke høstferie. Vi som skriver har aldri fri, selv ikke når vi egentlig har ferie. Hjernen durer konstant, akkurat som kjøleskapet. Dag og natt, natt og dag. Er det rart jeg blir sliten?

Døra hamrer hos naboen, han spyler gårdsplassen, setter blomsterpottene inn i boden, legger presenning over hagemøblene. Naboene har det alltid på stell. Vet når man skal rydde vekk sommeren og når man skal legge vinterdekk. Hvordan vet man sånt egentlig? Er det instinkt, eller følger man med på når naboen setter i gang, slik jeg pleier å gjøre? Noen må jo starte prosessen også. Noen må tenke at i dag, i dag er det dagen for å forberede seg til høsten, til vinter, frost og snø. Og hvordan vet de det? Jeg sitter her ved kjøkkenbordet, lytter og føler meg unyttig. Skulle vært ute jeg også. I dag som det for engangs skyld er sol. Sol og høstferie. Men jeg sitter ved kjøkkenbordet med avisene rundt meg, kaffekoppen og vannglasset ved siden av, og den bærbare pc-en oppslått. Det tomme dokumentet lyser foran meg. Skriv, skriv, skriv, signaliserer den. Og jeg vil så gjerne skrive. Fylle det hvite tomrommet med noe meningsfylt. Men jeg får det ikke til. For naboen bråker utenfor, får meg til å føle meg lat og nytteløs. Og det er høstferie.

Høstferie, liksom.