Del 8 – Faser i skriveprosessen

 

Faser i skriveprosessen

– Fra kaos til kosmos

 

Universe, Person, Silhouette, Star, Joy

Når man er hautoillin (som en artig kar her fra Trøndelag sa til meg en gang) og driver med skriving og tekstarbeid om dagene, får man stadig vekk spørsmålet «får du skrevet noe for tida?» Og da blir jeg til tider usikker på hva jeg skal svare på det enkle, men likevel så vanskelige spørsmålet. For i enkelte perioder er det lett som en plett å svare «Ja! Jeg skriver som bare det om dagene!» Andre ganger er det verre å finne svar.

Mange har nemlig en oppfatning av mennesker i kreative yrker som konstant skapende, med et indre bilde av den klassiske stereotypen av en brillebefengt, oppslukt forfatter som hamrer i vei på tastaturet på netthinna. Og sannelig hadde det vært herlig om man kunne vært inn i den berusende, skapende flyten hele tiden. Da hadde nok flere valgt å gå skrivingens vei også. Men slik er det dessverre ikke. Sannheten er at den kreative prosessen består av flere faser, hvorav kun én av dem lever opp til den stereotypiske oppfatningen av forfatteryrket. Den skal jeg beskrive nærmere etter hvert. Men først vil jeg introdusere:

Den kaotiske fasen

Det er i den kaotiske fasen alt starter, men ulempen er at du vet det ikke selv. Du kjenner bare en rastløs uro som forfølger deg gjennom dager og netter. Tørsten etter ny kunnskap melder seg, og du tråler bibliotekhyllene for å finne noe som kan slukke tørsten. Faglitteratur, skjønnlitteratur, bøker på spansk, fransk, urdu. Ja, hva som helst. Noen velger sågar å melde seg opp til fag på universitetet. Eller de satser på å lære noe nytt i fritida, enten det er språkkurs, salsa eller yoga. Alt som inspirerer er mat for hjernen i den kaotiske fasen, være seg filmer, bøker, reiser og oppdagelsesturer i naturen hvor man suger inn alle inntrykk.

For det er akkurat det det handler om; inntrykk. Selv om man ikke er bevisst det selv, så er det finurlig hvordan den kreative hjernen jobber aktivt for å lete etter nye opplevelser og kunnskapmateriale, som etter hvert samles, syntetiseres og bearbeides i minnet, før det kommer til uttrykk gjennom nytt materiale. Underbevisstheten jobber for deg hele tiden. Den forteller deg at den filmen må du se, det landet må du reise til, og den boka kommer du til å ha stor nytte av! Men underbevisstheten din nøyer seg ikke med å jobbe om dagen. Nei da, den tar nattskiftet også. Gjennom urolige netter med uforståelige drømmer og nagende tanker, sikrer den seg at du fylles opp med inntrykk også mens du sover, eller i alle fall prøver å sove. Gjennom hele den kaotiske fasen søker du altså mot opplevelser og kunnskap som gir deg nytt tankemateriale, ofte uten at du er klar over det selv. Det føles bare som et mylder av ideer og tanker overtar hjernen, mens kroppen er fylt av uro. Det er gjerne i denne fasen at man tenker at man ikke har peiling på hva man ønsker her i livet. Skal man kanskje finne seg en ny jobb, flytte utenlands, eller helst reise jorden rundt ett år? Noe må man iallfall gjøre, før denne rastløsheten tar livet av en!

Og akkurat idet man holder på å bli gal av denne svirrende, prikkende uroen, begynner det umerkelig å skje noe rart: Det danner seg et mønster av alle inntrykkene du har fått i denne rotløse perioden. Det svevende tankematerialet finner sin form, kaoset peker mot en retning, og du kommer inn i:

 

Den kreative fasen

Den kreative fasen er den skapende fasen i sin mest direkte form. Nå begynner du å skjønne hvorfor du hadde en dragning mot akkurat de bøkene og filmene, og hvorfor du hadde behov for å reise til et bestemt sted. De nye inntrykkene må komme til uttrykk, og det er nå du ser den røde tråden i alt du har lært, sanset og opplevd. Det begynner med at du får en idé ramlende i hodet, gjerne midt på natten idet du holder på å sovne. En idé som ikke slipper taket i deg. Og når du først har fått denne lysende, briljante ideen, så kommer det gjerne flere små ideer og henger seg på. Du kjenner det kribler i kroppen av virkelyst, det bobler i magen, og det gjør nesten vondt fordi uttrykkstrangen er så sterk. Da er det ikke annet å gjøre enn å sette seg ned og skrive i vei på PC-en, eller kanskje aller helst i notatboken til å begynne med. En starter gjerne med å rable ned alt som dukker opp i hodet, lager tankekart, tegner skisser eller bygger karakterer. Så lager man ett plott for fortellingen, om man er en plotter, eller man følger innfallsmetoden og starter rett på historien og ser hvor den fører en hen.

Starten av denne fasen handler altså om å samle materialet og gradvis gi det form. Etter hvert som man har utviklet grunnideen, og laget en skisse for det videre arbeidet, er det klart for å skrive ned historien i sin helhet. Her jobber forfattere på ulike måter. Noen skriver én setning, og finsliper den til den blir perfekt før de skriver videre. Andre skriver hele førsteutkastet i ett jafs. Mens andre igjen tar for seg ett kapittel om gangen. Men felles for alle i denne kreative fasen er at det er nå man er i den berømte flyt-sonen, hvor man glemmer både tid og sted mens man skriver. Man skriver og skriver, uten å ense katta som mjauer fortvilet foran matskålen, uten å legge merke til magen som rumler og brumler, og plutselig er en time blitt til tre og man oppdager plutselig at både en selv og katta holder på å forgå av sult.

Det er denne tilfredsstillende flyt-følelsen som gjør det verdt alt slitet med å skrive, det er denne følelsen alle skapende mennesker higer etter. Men alt tar slutt en gang, og det er også sjeldent at man skriver et helt manus i ren flyt-eufori. En dag stopper det plutselig opp, gjerne når en har kommet sånn cirka to tredjedeler på vei, og da inntrer den berømte skrivesperren.

Det som da skjer, er at hjernen trenger tid til å absorbere det du har arbeidet med dag og natt i lange tider. Og den trenger en pause for å reaktivere den kreative knappen. Da kan du fort bli kastet tilbake til den kaotiske fasen igjen. Der du må gjennom de urolige drømmene og gjøre noe helt annet en stund, før hjernen igjen samler seg og er klar for å skape nye tanker og nye impulser. Dette skiftet mellom fasene kan oppstå flere ganger i skriveprosessen, noe som oppleves frustrerende mens det skjer, men som likevel er tvingende nødvendig for å komme videre.

Når du så har skrevet deg gjennom hele førsteutkastet, når du har tilbrakt dager og netter i en verden bare du kjenner til, der du har ledd og rast sammen med hovedpersonene, tenkt ut dilemmaer og finurlige løsninger mens du har gått for å hente i barnehagen eller handlet i butikken, når du har kommet til slutten i fortellingen og kjent et stikk i brystet fordi du har satt det siste punktumet, og samtidig kjent hvordan skrittene dine har blitt lettere, fordi du nå endelig kan leve ditt eget liv igjen. Når du har gjort alt dette; Ja, da er du klar for den siste fasen i skriveprosessen, nemlig:

 

Den analytiske fasen

Etter å ha skrevet nærmest manisk i en lang periode, er det godt å koble på den venstre hjernehalvdelen og arbeide mer analytisk og systematisk med stoffet. For selv om det er fantastisk å skrive i vei og utfolde seg kreativt, så blir man etter hvert sliten av å skape, tenke og oppholde seg i en annen verden.

I den analytiske fasen må du bruke andre arbeidsredskaper. Da skal teksten omarbeides, eltes og knas, slik en skulptør former leiren til å bli et kunstverk. Råmaterialet er ennå uferdig, det mangler den ferdige formen, så dramaturgiske hjelpemidler må brukes for å skape den formen som står best til teksten. Videre må overflødig stoff bort. Ord, setninger og hele avsnitt skal strykes, og da må du ned i verktøykofferten og finne fram både grammatiske verktøy og andre litterære virkemidler. Når du har skåret ned teksten, slik at kjernen kommer til syne, og du ser at du har formen og språket noenlunde på plass, så kan teksten alltids formes og skulptureres litt mer. Gjerne i form av å legge inn et mer billedlig språk, bruke metaforer, besjeling og andre nyttige virkemidler. I tillegg handler god litteratur om rytme i språket, noe som slett ikke er lett for nybegynnere. For mens de erfarne forfatterne kanskje har rytmen i blodet, og automatisk tonelegger språket mens de skriver råmaterialet, må mer uerfarne skribenter jobbe hardere i ettertid for at teksten skal flyte naturlig og være behagelig å lese for leseren.

Etter å ha bearbeidet teksten både tre og fire ganger, begynner den endelig å ta sin form, og først da er den klar for å vises fram til omverdenen. Etter en analytisk fase, kjenner man gjerne at man trenger ferie. For er det noen gang at man jobber på «ordentlig», så er det i denne fasen. Man går så langt inn i stoffet på setningsnivå og ord-nivå, at man til slutt ikke ser teksten for bare ord. (Dårlige ordspill er en del av moroa for skribenter) Du ser detaljene, alle kommafeilene og de gjentakende ordene, men du ser ikke lenger helheten i teksten. Da er det på tide å legge vekk teksten, før du enten bearbeider den videre eller lar noen andre få lese den.

Og så tar du deg en velfortjent ferie. For du kan være temmelig sikker på at den ikke varer lenge før du igjen er fanget i den kaotiske fasen – og da er det på´ n igjen!

 

For å oppsummere:

Skriveprosessen er en fascinerende prosess, der bevisstheten og underbevisstheten jobber sammen for å samle inntrykk og skape noe nytt, gjennom kaos til kosmos. Man flyter hele tiden gjennom fasene, fra å samle inntrykk, sanse og erfare, til å skrive tekst, til å redigere og bearbeide teksten. Bare en liten del av hele prosessen består altså av å faktisk skrive.

Så når du neste gang spør meg om jeg skriver for tida, og du ser at jeg virrer med blikket og ikke vet hva jeg skal svare – så er det nettopp derfor!

 

Fairy Tale, Fantasy, Dream, Night