Etter flere kvelders iherdig lesning er jeg nå ferdig med Ketil Bjørnstads De udødelige, en av Bjørnstads siste romaner. Den handler om Thomas Brenner, allmennlege, over midtveis i livet og bosatt på Oslos beste vestkant. Vi følger doktor Brenner og hans konstante bekymring for sine pasienter, hans kone Elisabeth, deres to uselvstendige døtre og ikke minst ekteparets aldrende og syke foreldre. I tillegg til å hjelpe sine gamle foreldre på nesten daglig basis, er Brenner opptatt med å forberede konas sekstiårs-feiring og den forestående familieturen til Chicago. Den konstante angsten for at det skal skje noe med foreldrene, angsten for konas helse og hjerteflimmeret som stadig dukker opp hos ham selv, legger en demper på de forekommende begivenhetene, men også på livskvaliteten for Brenner, uten at jeg skal avsløre mer av handlingen i romanen.

De Udødelige er en bok det er vanskelig å legge fra seg, man blir sugd inn i livet til familien Dahl/Brenner fra første side. Men det er også en bok det er ubehagelig å lese på mange måter, siden den minner oss på at ingen av oss faktisk er udødelige. Alle skal dø en gang, våre besteforeldre, foreldre, vi selv også. Og naturen går ubarmhjertig sin gang og sørger for at våre foreldre, som en gang var sterke og trygge omsorgspersoner, blir redusert til skrøpelige, eldre mennesker som gradvis blir mer og mer avhengig av sine barn. Det unaturlige og vonde ved denne prosessen skildrer Bjørnstad i denne romanen. Han får godt fram tankene og følelsene som oppstår i Brenner når han følger moren til sykehjemmet, når han steller faren som er pleietrengende, men nekter å forlate hjemmet, den utmattende følelsen når han blir slitt i flere retninger på en gang. Det som skulle bli hans og Elisabeths nye vår etter mange år med karrierer og barneoppdragelse, blir isteden en tid med nye bekymringer.

Jeg har lest et par anmeldelser av denne romanen, en av dem totalslakt (Dagbladet), og det synes jeg ikke den fortjener. Jeg ser flere av poengene om lite troverdighet i Brenners relasjon til døtrene, beskrivelsene av dette blir litt overtydelig, og jeg ser også at de stadige uthevningene, som oppmerksomt nærvær, blir et irritasjonsmoment. Dessuten er det sant, som Kvalshaug nevner i Aftenpostens anmeldelse, at slutten blir forutsigbar. Likevel, til tross for noen svakheter, fenger romanen og gir et bilde av hvordan det oppleves å være en overbekymret mann som nærmer seg sekstiårene. Og som tidligere nevnt tar De udødelige tar opp et tema som gjelder alle, men som ingen har lyst til å tenke på. Selv om romanen er tung tematisk, så er den også medrivende, lett gjenkjennelig og en kilde til dypere refleksjon over livets forgjengelighet.