I går leste jeg en bok som jeg lenge har tenkt jeg skulle lese, nemlig Brev til ein ung diktar av Rainer Maria Rilke. Flere ganger har jeg lest om denne boka i ulike sammenhenger, men like fort har den forsvunnet fra bevisstheten. Men når jeg tilfeldigvis (finnes det tilfeldigheter?) kom over den på Biblioteket, der den sto og lyste foran meg i en utstilling kalt Litteraturen-Livet, var dagen reddet.

Brev til ein ung diktar er som tittelen indikerer en samling av brev skrevet av Rilke, sendt til den unge kadetten Franz Xaver Kappus. Kappus hadde en indre strid om hvorvidt han skulle våge å følge kunstens vei fremfor den trygge militærkarrieren, og søkte råd hos poeten Rilke som selv hadde en militær bakgrunn. Brevvekslingen foregikk gjennom årene 1903-1908 og denne brevsamlingen ble publisert posthumt i 1929. Den ble stående som et av Rainer Maria Rilkes hovedverk, elsket som den er av utallige mennesker. Og det er ikke vanskelig å forstå.

Brevene inneholder råd om hvordan den unge dikteren skal holde ut den vanskelige skriveprosessen, om ensomheten, tvilen og utålmodigheten. Kanskje hadde Rilke like mye skrevet disse ordene til seg selv, han som også hadde vanskelige perioder i løpet av disse årene. Brevene handler også om kjærligheten, om «ein kjærleik der to einsemder grensar, hegnar og helsar kvarandre», men først og fremst handler de om livet selv.

Denne lille perlen av en bok kan egentlig ikke beskrives, bare oppleves, og derfor vil jeg bare sitere disse vakre ordene fra Rilke til slutt (Utmerket oversettelse av Åsmund Bjørnstad):

Difor, kjære venn, elsk di einsemd og ber den smerta ho verkar med vakkert klingande klage. For dei som står nære deg, er fjerne, seier du, og det syner at det tek til å bli romsamt ikring deg. Og når det heilt nær deg er fjernt, då når du alt ut mellom stjernene og særs vidt. (Rilke, 1929: 22)