I flere uker, måneder, ja kanskje år, har du skrevet og skrevet på manuset ditt. Du har sittet som et tent lys i full inspirasjonsrus, du har stagnert fullstendig og ikke maktet å ha sett på manuset på lange tider, du har ledd, grått og levd i ditt eget romanunivers – og det i fullstendig ensomhet. Også var plutselig dagen kommet. Dagen da du med elleville griser dansende i magen, la manuset i en konvolutt og sendte det til det O´ så store forlaget. Og du ble sittende ved skrivebordet ditt å vente. Du prøvde å gjøre så mye annet, for endelig var det store arbeidet avsluttet og nå hadde du plutselig tid til overs til andre prosjekter. Du hadde så mye tid. Alt for mye tid. Mens du satt der og ventet og prøvde å gjøre så mye annet, så lå manuset likevel der i bakhodet og forstyrret. – Skal jeg aldri få fred, tenkte du. Og det gjorde du heller ikke. Ikke før du for hundrede gang (ja, det kan godt ta tre måneder og mer til) gikk med skjelvende føtter bort til postkassa og åpnet – og ENDELIG lå svaret fra forlaget der. Med dirrende fingre som slet med å få åpnet den hersens konvolutten, og et hjerte som dundret som en trailer på tyske motorveier, klarte du til slutt å få den opp, og du leste forhåpningsfullt de første linjene som sto der. Enten så registrerte øynene dine standardmeldingen som du kanskje har lest utallige ganger før: Vi takker for ditt innsendte manuskript, men beklager og ikke kunne påta oss utgivelse i denne omgang. Eller så var det faktisk flere ord der denne gangen. En ekstra side i tillegg til standardformuleringen.
Hva var dette? Fikk du en konsulentuttalelse? Var det mulig? Jippi, endelig skal jeg få en tilbakemelding på dette manuset som jeg har jobbet med i år og dag, tenkte du, og satte spent i gang med å lese konklusjonen fra konsulenten. Etter hvert som du skannet ordene nedover siden, tenkte du ikke lenger jippi. Du tenkte forbanna dritt! Møkkakonsulent! Og du tenkte sterkere ord som ikke egner seg på trykk.
Høres det ut som jeg har vært der selv? Ja, da har du helt rett. Jeg har vært der, og det suger å lese negative ting om hjertebarnet ditt, om prosjektet du har jobbet og slitt med i lange tider. Men når roen har senket seg noenlunde, og blodtrykket likeså, så må man ta et valg. Skal jeg forkaste hele denne konsulentuttalelsen og stole på at manuset mitt er godt som gull uansett hva den spirrevippen klarte å dra utav seg? Eller er det noe i den uttalelsen som treffer meg et sted, muligens ganske så hardt, og som det kan være verdt å fundere litt på?
Leseropplevelser er som kjent ganske så subjektive, og selv om en person ikke liker det du har skrevet, så er det godt mulig at en annen person opplever manuset helt annerledes. Men jeg er likevel av den oppfatning at det kan være lurt å svelge den bitre stoltheten og tenke seg om et par ganger før man forkaster uttalelsen helt. Mest sannsynlig kommer den fra en ganske så kompetent person, muligens en litteraturviter eller en annen forfatter som tar slike oppdrag på si, og det er i alle fall verdt å vurdere saken.
For det er dette som er den ekte forfatterskolen! Du har lest uendelig mange bøker, har lest om dramaturgi og komposisjon, og skrevet, strøket og omskrevet utallige ganger før du har sendt mesterverket inn til forlaget. Du har kanskje også fått standardavslaget noen ganger i posten, og når du da mottar denne uttalelsen, så har du faktisk noe konkret å jobbe med!
Klarer du å ta kritikken innover deg (uten å ta den personlig, det er arbeidet, ikke DEG det er noe galt med), og lære av de feilene du har gjort, så er det en god sjanse for at det er nettopp dette som driver deg framover til den store seieren i fremtiden. Igjen handler det om å tenke at dette er en læringsprosess. Det er gjennom å prøve og feile man lærer, en kan ikke alltid lykkes på første (eller tiende) forsøk.
Derfor er rådet mitt som følger: Sett deg ned med konsulentuttalelsen. Se hva som treffer magefølelsen din av det som står der. Ta det til deg, tenk over det og skriv opp en liste over hva som er galt med manuset ditt og hvordan dette kan forbedres. Ofte står det forslag til forbedringer i uttalelsen også. Det du er uenig i, lar du stå. Det er alltid noe som er og forblir subjektivt, og konsulenten er tross alt bare et menneske som også kan ta feil. Og sist, men ikke minst: Ta til deg det positive som enten står der direkte eller mellom linjene, for noe positivt er det helt sikkert når forlaget har brukt tid og penger på å la en konsulent skrive en vurdering.
Deretter er det bare å sette i gang å jobbe enda mer med manuset. Les om fortellekunst og skriveteknikker, lær deg det som behøves å læres, studer yndlingsbøkene dine og se flere kvalitetsfilmer for å lære mer om gode dialoger, komposisjon og karakterbygging. Og da har du kommet et godt stykke videre i prosessen mot utgivelse av manus.
For det er gjennom tilbakemeldinger man lærer, gjennom konstruktiv kritikk man forbedrer seg, og man må øve og øve for å bli skikkelig god. Det er selvfølgelige fraser dette, men man trenger likevel å høre det igjen og igjen for å tro på det, og ikke minst trenger man å erfare det selv.
Ta det fra en som har vært der… Og som er der ennå.
Litteraturen og Livet 
Det er sannelig en av de bedre artikkelseriene jeg har lest på svært lang tid! Takk for disse!
Tusen takk, så fint å høre! :-))